Se fremover, se fremover!

Det har vært en tung tid her i heimen. Rett og slett.
Det er også grunnen til at her blogges i rykk og napp. Kommer liksom aldri i gang med noe.

Huset som vi kjøpte og flyttet til, har ikke fått noe særlig kjærlighet, bare korte blaff med litt oppmerksomhet, men lite kjærlighet. Vi har kjøpt mye nytt, men det er av rene praktiske grunner.

Hva som sliter oss ut?

Vi har vært så uheldige...
Det viser seg at hageleiligheten under oss ikke huser "verdens snilleste mann som man aldri hører noe til" som vi fikk opplyst av tidligere eier. Det er en narkoman, og han har veldig mange narkomane venner. Disse kommer og går til alle døgnets tider, og går gjennom vår hage for å komme til der nede. Med inngang rett under vårt soverom, faktisk alle våre soverom ligger rett over leiligheten, så vi er dekket av røykelukt dersom vi åpner vinduene. Og nei, ikke bare vanlige sigaretter her, nei.
Politiaksjoner, 8 arrestasjoner (som vi vet om), etterforskere, narkohund, tollere, trusler... Det har vært så innmari mye...
Vedkommende har blitt begjært utkastet av sameie, så 1.september er en dato vi lengter etter.

Jeg har sovet mye borte denne tiden. Jeg har verdens snilleste svigerforeldre, som huser oss når som helst. Derfor har jeg flere ganger pakket og dratt med begge barna sent på kvelden, og da blitt borte noen dager. Jeg har dratt til mine foreldre på Austrheim, bare for å få slappet litt av.

Det tar på å være så mye redd.

Heldigvis har vi hverandre, passer godt på hverandre, og vi har verdens herligste barn. Snups har taklet dette veldig bra, men små barn skal IKKE se at pappa mottar trusler, de skal ikke se ransakinger utenfor kjøkkenvinduet, de skal ikke sove i røykelukt, eller våkne av rusete folk som bråker i hagen. De skal ikke se rusete mennesker gå løs med øks på morelltreet, eller at de sjangler gjennom gaten.

Dette har vært ekstremt tungt.

Jeg har hatt så innmari mye hjemlengsel til Grimstad, jeg savner så hardt at det gjør vondt. Jeg har kjærlighetssorg så dyp at jeg ikke orker å se bilder fra tiden der, eller huset vårt der. Jeg savner vennene mine, våre, Snups sine venner, barnehagen, aioli og is hos Hesnes Gartneri, fader meg til og med Odden senteret. Taket på Galleri...

Uten mulighet for å kunne flytte tilbake, gjør det bare enda mer vondt...

Så, da må vi bare holde ut her, og teller ned til 1.september mens vi holder pusten hver gang bassen dirrer i stuegulvet og vi vet at de nok en gang har fylt kroppene sine med en eller annen type rus.

Et forferdelig innlegg på bloggen min dette, men jeg følte at det ble riktig å forklare litt for dere gode lesere som stadig vekk er innom! Jeg blir så innmari glad for hver eneste en av dere, og tar gjerne i mot flere følgere! I dag tror jeg kamera mitt kommer i posten, så siden dette ble rent tekstinnlegg, så kompenserer jeg nok for det etterhvert.

Takk for at du leste ;)