Mars, jeg slår opp med deg!

Mars er så lunefull. 

En hormonell kjerring. 

Kjempeblid en dag, solen skinner og jeg rydder bort vinteren, finner frem hageredskaper, klipper epletrær, morell- og plommetrær. Jeg finner opp et nytt redskap, stålbørste på stang for å koste bort mose på berget, flirer meg i hel over av faenskapet slipper så lett og den fine steinen under endelig får puste. Jeg har planlagt innkjøp til hagen, den trenger sårt stell siden alle busker og trær i hagen ser ut som de er stjelt fra samtlige rundkjøringer i Bergen by. Alt er på stell. 

Jeg fryder meg over at vinteren endelig har gitt tapt, og at nå skal det bli varme!

Men mars er en kjerring. 

Plutselig stiger hormonnivået og kjerringen begynner å hyle og skrike. Vifter med armene og blåser iskald luft midt i trynet på deg. 

Eller snø, da. 

Plakat for Stab for fine ting, nytt arrangement i Kristiansand! En utrolig flott gjeng! 

Dersom du har muligheten, så dra og se på dem! Denne gangen er temaet om OCD. 

Jeg liker overhode ikke så ustabile kjerringer. Så jeg slår opp med deg, mars. 

Jeg skal overse deg, nekte å lytte, nekte å se på værmeldingen din, og velger meg våren uansett hva du sier. Vi passer ikke sammen, du og jeg. 

Misforstå meg rett, jeg elsker snø. I november, i alle fall desember, og synes det er greit at snøen lyser opp januar og deler av februar. Men i mars er jeg ferdig med snøen. Da er snøen gammelt nytt. Det er der du har misforstått, mars. Du kunne vært så kul, du kunne vært alles favoritt. I stedet for å gå foran med et godt eksempel og glede alle med sol og varme, så gir du litt av alt i et evig kaos, og det gjør at jeg aldri mer kan stole på deg. Vi passer ikke sammen, mars!! 

Jeg velger vår. Og gleder meg til april. Hun er den kuleste måneden. 

For da har jeg bursdag. 

Lærer, du liksom!

Jeg har innsett det.

Jeg trodde jeg kom til å være glimrende lærer.
En sånn dødskul en som bare forklarer det jeg mener og så forstås det helt enkelt og greit fordi jeg forklarer det akkurat slik som jeg har forstått det, og det er jo den enkleste måten!
Pedagogikk du liksom, det er for pingler!

Så jeg stilte med friskt mot og usedvanlig stort ego i forhold til mine undervisningsegenskaper.

Denne jenta skal lære å bruke sitt nye kamera, og jeg skal lære bort! 

Easy, peasy!

Blender og lukker, joda, den er grei. 

Men hvem er hvem? 

Må alltid tenke meg godt om der. Eller blander jeg nå? 

Jeg vet hva jeg må gjøre for å få det som jeg vil, uten å noen gang ha tenkt for mye over hva som er hva. Jeg er interessert i sluttresultatet, og dermed hva jeg må trykke på for å komme dit. Så tekniske duppeditter og deres betegnelser er ikke min sterkeste side, tydeligvis. 

Så skal man lære det bort! 

Så da blir det å lære bort min metode. 

Det gikk jo forsåvidt greit. 

Bortsett fra én ting. 

Jeg ble så ivrig. 

Veldig ivrig! 

Så da ble det til at læreren tok mer bilder enn eleven.

Kjempeflott, lærer! Gjør det sjøl! 

Lesson learned. 

Neste gang skal frøkna få oppgave, og ta bøttevis av bilder selv. 

Så skal jeg prøve å holde min iver i sjakk. 

Jeg lover selvfølgelig ingenting. Jeg er da ingen pedagog heller!

(En stor takk til Marie for en super dag i Bergen by, solskinn hele veien!)

Sort og hvitt på lekeplassen

Det er vinterferie, sol og herlig vårstemning ute. Litt skummelt å tro på våren allerede nå, ser for meg snøen komme som en klask midt i trynet i det jeg ligger langflat og ser på spirene i blomsterbedet.

Da blir jeg sur. 

Men i dag er jeg ikke sur, for i dag har det vært helt strålende vær, og fire glade barn løp rundt på lekeplassen. Jeg løp etter de med kamera, og mellom "mer fart" og "løft meg opp på sklia" fikk jeg tatt noen herlige bilder. 

Det er noe godt og ekte over barn når man får ta bilde av de på lekeplassen. De er liksom i sitt rette element, og jeg har fått lov å være med. Da er det de som styrer showet, mens jeg prøver å henge med. 

Derfor elsker jeg å ta bilder av barn som leker, jeg føler det er da jeg klarer å fange de gode bildene, mye mer enn når de står foran et hvitt lerret i et studio. 

Det er ikke alltid jeg klarer å henge med, som når jeg skal gi fart på dissen (huska/ronsa/reikta), for så å prøve å ta bilde før de svinger tilbake og skal ha mer fart! Men selv om noen av bildene kan skurre litt, så er det noe så deilig liv i det likevel! 

Så er det så greit med digitalkamera, man kan bare slette de bildene som viser at NÅ har du vært for lenge i mitt element, nå får du enten komme deg vekk med det derre kameraet ditt, eller legge det fra deg og være med og leke på ordentlig.

Da dro jeg og kjøpte brus til de. 

Da fikk jeg knipse litt til. 

Det heter utspekulert. 

Og litt lur. 

Dersom du ser en ukjent dame med bustete hår og veldig ivrig med kamera på en lekeplass nær deg, så er det godt mulig det er jeg som kryper rundt for å finne de bildene jeg liker best. 

Og skulle du ønske at jeg var med deg en tur på lekeplassen, så gi en lyd! 

Ha en fin kveld, da ;)

PS! Legg deg gjerne til som følger, og gjerne en kommentar, jeg blir superglad for begge deler! 

Venner med blyanten

Da har jeg fått meg en ny venn.
Dvs, vi har alltid vært kompiser, men nå har vi liksom fått et litt tettere bånd.
For en stund tilbake fikk jeg endelig ånden over meg igjen og fant frem igjen tegnesakene mine. Jeg sitter ofte og tegner på kveldstid, og etterhver som jeg har vist frem ting på f eks Facebook, har det kommet inn oppdrag! Det setter jeg selvfølgelig veldig stor pris på! 

Forrige dagen var jeg så ivrig at jeg glemte å ta på meg noe annet enn den store grå joggebuksen som jeg har arvet av min kjære. Eller, stjal. Jeg tror jeg stjal den. 

Når datteren i huset kommer hjem fra skolen, ser på meg med store øyne og spør 

"Er du syk??"

Hun stoppet naturligvis ikke med spørsmålet, neida, hun fortsatte med å forklare h v o r f o r hun lurte på om jeg var syk. 

"Joggebukse, t-skjorte, bustete på håret, bleik i ansiktet, litt sånn blank i øynene..."

Joda, lille venn. Det holder nå. 

Jeg bare glemte å skifte, det er en topp, ikke en t-skjorte, bustete hår har jeg da alltid!! Bleik? Det er jo vinter!! Blank i øynene fordi jeg tydeligvis har stirret på et ark hele dagen!

Jeg ruslet ut på badet og tok på meg ordentlige klær, og forsikret meg om at jeg i det minste hadde husket å pusse tenner. 

"Neimen, god morgen klokken to!" 

Jadda. 

Så, for utenom at jeg har en veldig dårlig klesstil, så tar jeg veldig gjerne i mot oppdrag, om det skal være foto, tegning, eller grafisk. 

Bare ring før du kommer på hjemmebesøk. 

PS! Tusen takk for nye følgere, utrolig kjekt! 
Har du ikke lagt deg til enda? Velkommen skal du være! 

La oss kalle det en hyllest

For meg er morsdag to ting. Det er min dag, men det er mest for ungene sin skyld. Aller mest er det min mamma sin dag. For hun har jaggu stått på, hun er min mor. 

Altså, MIN mor. DET kan ikke ha vært den letteste jobben i verden. 

Mammaen min har lært meg mye. Mye verdifullt, mye klokt, og en hel del tull. 

Dette er dama som aldri ville rette på de siste talefeilene mine fordi "det var så søtt å høre på".

Når du står på flyplassen og spør etter "gabasjen" din som 30 åring så er det ikke mye søtt lengre. 

Ei heller å sitte hos legen og klage på den jæla sjåfølseten som får nesen til å renne. 

Denne helgen lærte mamma meg at for å få barn til å være stille kan man synge uanstendig høyt på en gammel skolesang. Når vi gjorde det i kor, fikk det dobbelt effekt, og siden jeg hadde begge barna med så fikk vi bedøvet hver sin unge med sangen vår. 

Den neste lærdommen kom nøyaktig ett minutt etter at sangen var ferdig og bedøvelsen var ute av de små rakkerkroppene. Synger voksne uanstendig høyt, kan barn gjøre det samme. Og siden minstemann når oktaver som enda ikke er oppfunnet, ble søskenkoret så effektfullt at jeg enda kjenner tinitusen kile ned til knærne. 

Den viktigste lærdommen jeg har fått av mammaen min er å aldri gi opp. 

Når ting har vært vanskelig og vi har hatt utfordringer som føles ugjennomtrengelig, har mamma alltid minnet meg på at "vi to, Jannicke, vi lander alltid på beina, vi!" 

Og det har hun helt rett i. 

Vi har alltid landet på beina. 

Jeg har forøvrig noen arr som viser at jeg også har landet midt på trynet. 

Det gikk fint det også. 

Gleder meg forresten til farsdagen. Har noen gode historier om han der også ;)

Klekking og fjærfaen.

Husker du egget?
Det må være den kjekkeste leken vi noen gang har hatt i hus! I fire dager nå har voksne og barn vært bortom krukken med egget for å sjekke utviklingen, flere ganger for dagen!
Den fikk hedersplassen ved kjøkkenøyen, der vi går forbi hele tiden.
Så utrolig spennende!
Tipper at den er ute i morgen!
Det har vi tippet hver dag...

Den store krangelen er navnet på dinosauren. 

Noen sier Tjostolf. Noen får mye kjeft pga det. 

8-åringen slang til slutt klubben i bordet og mente det måtte bli meg som bestemte, siden jeg betalte. 

Det skal jeg huske til en annen gang jeg trenger det. 

Mot henne.

De to prikkeputene der, de er fra Ikea. 

Ikea Stockholm, heter de. 

Har du prøvd de? 

Første gang jeg kjente på de, holdt jeg på å regelrett dåne av fryd. 

Jeg snappet med meg to hjem, kunne ikke vente med å slenge de på sjeselongen og bare synke ned! 

Og gjett om! Fantastisk!! 

En stund. 

Den er laget av dun. Fjær. 

Sånn type som vi alltid hadde på hytten, sånne som plutselig stakk deg i øret på natten, og sørget for at magen var smånuppete og rød, sånn som jeg alltid klaget til mamma over og kalte "bråkepute" og "bråkedyne". Pga knitringen. 

Så hva tror du skjedde, når jeg kastet ned kroppen, klar for å tre kveldsroen over hodet, nyte sjokoladen jeg hadde skjult helt siden jeg hadde vært på butikken samme dag? 

Den jæla puten hadde piggene ute, den så meg komme og struttet med hver eneste fjærfjomp, og jeg fikk plutselig ikke brukt for den etterlengtede akupunkturtimen jeg hadde drømt om. 

Fordi jeg alltid stoler på førsteinntrykken når det er bra, har jeg vært villig til å prøve en stund til. 

Nå er stuen fylt med fjær. Det tyter ut fjær over hele stuen, de sniker seg rundt på badet, de ler av meg der de ligger på solseng i vaskemaskinen. De henger seg fast i sokkene, jeg har funnet en på innsiden av låret på buksen (au!!), de klatrer oppetter ermene og rekker tunge når de stikker. Pokker heller, vi fant en i skoen da vi satt på flyet!! 

Hvis du ser godt etter på bildet, ser du en fjærfaen som ler til deg også. 

Så nå er det nok. Nå får de bare ligger der å se fin ut. En stund. Finner jeg et eneste fjærkre til, så er det rett ut.