For det!

Starten på ett svangerskap er rare greier. Man hopper i taket for ett blått kryss på en relativt ekkel pissepinne. Blir superlykkelig og tenker på den vakre fremtiden med sol i fjeset og kakao i koppen.
Så slår realiteten deg hardt i hodet og gir en klar melding om at noen er i ferd med å ta over kroppen din og du har ikke den ting du skulle sagt. Blodtrykket gikk til bunns og det var vel rart at jeg i det hele tatt klarte å gå rett gjennom døråpningen og ikke rett i den. Kvalmen kom sigenes, og jeg har nå gått som en sjøsyk matros de siste to månedene, og håper på at vi styrer inn i farvann uten bølger og med fast grunn under føttene. Helst asfalt!
Også dette med å gjøre det frivillig flere ganger. Hvorfor gjør man det?

Jeg har drømt om vår nr 2 lenge. Tenk så fint det vil bli!!

Etter at man har vært gravid i nærmere 10 mnd, hatt mensesmerter i 9,5 av de, kastet opp, bekkenløsning, krykker, hormonelle utbrudd med frådemunn og grønne øyne, gråteanfall uten å vite hva og hvorfor.
Så føder man og trenger jeg å starte på hvordan det vakre med rier, åpninger, stripping, vannavgang, slimpropp og rifter?

Men så kommer jo vakringen ut, og alt er glemt. Absolutt alle minner fra svangerskap og fødsel blir blunket bort med tårer forårsaket av blodige bryst, betennelser og feber, pupper på tørk og melkespreng, men etter en måneds tid, SÅ begynner alt å bli flott! Med mindre man har fått seg en kolikkunge, da..

Jeg har ingen planer om kolikkbarn. Jeg skal ha en sånn rosa en med myke kinn og store øyne, som smiler etter en time og som kun bæsjer blomster.

Og uansett hvordan jeg vrir og vender på det, så er jeg ubeskrivelig lykkelig over at jeg skal bli mamma igjen. Jeg gleder meg hver dag, kjenner på magen og håper på at de små boblene jeg kjenner snart skal bli til spark jeg kan både kjenne og ta på. Jeg gleder meg til jeg skal holde vår nye baby, vise henne frem til storesøsteren, få suss i pannen av min kjære og bli en familie på fire.