For meg er morsdag to ting. Det er min dag, men det er mest for ungene sin skyld. Aller mest er det min mamma sin dag. For hun har jaggu stått på, hun er min mor.
Altså, MIN mor. DET kan ikke ha vært den letteste jobben i verden.
Mammaen min har lært meg mye. Mye verdifullt, mye klokt, og en hel del tull.
Dette er dama som aldri ville rette på de siste talefeilene mine fordi "det var så søtt å høre på".
Når du står på flyplassen og spør etter "gabasjen" din som 30 åring så er det ikke mye søtt lengre.
Ei heller å sitte hos legen og klage på den jæla sjåfølseten som får nesen til å renne.
Denne helgen lærte mamma meg at for å få barn til å være stille kan man synge uanstendig høyt på en gammel skolesang. Når vi gjorde det i kor, fikk det dobbelt effekt, og siden jeg hadde begge barna med så fikk vi bedøvet hver sin unge med sangen vår.
Den neste lærdommen kom nøyaktig ett minutt etter at sangen var ferdig og bedøvelsen var ute av de små rakkerkroppene. Synger voksne uanstendig høyt, kan barn gjøre det samme. Og siden minstemann når oktaver som enda ikke er oppfunnet, ble søskenkoret så effektfullt at jeg enda kjenner tinitusen kile ned til knærne.
Den viktigste lærdommen jeg har fått av mammaen min er å aldri gi opp.
Når ting har vært vanskelig og vi har hatt utfordringer som føles ugjennomtrengelig, har mamma alltid minnet meg på at "vi to, Jannicke, vi lander alltid på beina, vi!"
Og det har hun helt rett i.
Vi har alltid landet på beina.
Jeg har forøvrig noen arr som viser at jeg også har landet midt på trynet.
Det gikk fint det også.
Gleder meg forresten til farsdagen. Har noen gode historier om han der også ;)
1 kommentar:
Fantastisk godt skrevet! Og ja, snille jenter lander alltid på bena!
Legg inn en kommentar