fredag, mars 15

Mars, jeg slår opp med deg!

Mars er så lunefull. 
En hormonell kjerring. 
Kjempeblid en dag, solen skinner og jeg rydder bort vinteren, finner frem hageredskaper, klipper epletrær, morell- og plommetrær. Jeg finner opp et nytt redskap, stålbørste på stang for å koste bort mose på berget, flirer meg i hel over av faenskapet slipper så lett og den fine steinen under endelig får puste. Jeg har planlagt innkjøp til hagen, den trenger sårt stell siden alle busker og trær i hagen ser ut som de er stjelt fra samtlige rundkjøringer i Bergen by. Alt er på stell. 
Jeg fryder meg over at vinteren endelig har gitt tapt, og at nå skal det bli varme!

Men mars er en kjerring. 
Plutselig stiger hormonnivået og kjerringen begynner å hyle og skrike. Vifter med armene og blåser iskald luft midt i trynet på deg. 
Eller snø, da. 


Plakat for Stab for fine ting, nytt arrangement i Kristiansand! En utrolig flott gjeng! 
Dersom du har muligheten, så dra og se på dem! Denne gangen er temaet om OCD. 


Jeg liker overhode ikke så ustabile kjerringer. Så jeg slår opp med deg, mars. 
Jeg skal overse deg, nekte å lytte, nekte å se på værmeldingen din, og velger meg våren uansett hva du sier. Vi passer ikke sammen, du og jeg. 
Misforstå meg rett, jeg elsker snø. I november, i alle fall desember, og synes det er greit at snøen lyser opp januar og deler av februar. Men i mars er jeg ferdig med snøen. Da er snøen gammelt nytt. Det er der du har misforstått, mars. Du kunne vært så kul, du kunne vært alles favoritt. I stedet for å gå foran med et godt eksempel og glede alle med sol og varme, så gir du litt av alt i et evig kaos, og det gjør at jeg aldri mer kan stole på deg. Vi passer ikke sammen, mars!! 



Jeg velger vår. Og gleder meg til april. Hun er den kuleste måneden. 
For da har jeg bursdag. 

mandag, mars 11

Lærer, du liksom!

Jeg har innsett det.

Jeg trodde jeg kom til å være glimrende lærer.
En sånn dødskul en som bare forklarer det jeg mener og så forstås det helt enkelt og greit fordi jeg forklarer det akkurat slik som jeg har forstått det, og det er jo den enkleste måten!
Pedagogikk du liksom, det er for pingler!

Så jeg stilte med friskt mot og usedvanlig stort ego i forhold til mine undervisningsegenskaper.
Denne jenta skal lære å bruke sitt nye kamera, og jeg skal lære bort! 
Easy, peasy!

Blender og lukker, joda, den er grei. 
Men hvem er hvem? 
Må alltid tenke meg godt om der. Eller blander jeg nå? 
Jeg vet hva jeg må gjøre for å få det som jeg vil, uten å noen gang ha tenkt for mye over hva som er hva. Jeg er interessert i sluttresultatet, og dermed hva jeg må trykke på for å komme dit. Så tekniske duppeditter og deres betegnelser er ikke min sterkeste side, tydeligvis. 

Så skal man lære det bort! 
Så da blir det å lære bort min metode. 
Det gikk jo forsåvidt greit. 
Bortsett fra én ting. 

Jeg ble så ivrig. 
Veldig ivrig! 

Så da ble det til at læreren tok mer bilder enn eleven.
Kjempeflott, lærer! Gjør det sjøl! 

Lesson learned. 
Neste gang skal frøkna få oppgave, og ta bøttevis av bilder selv. 
Så skal jeg prøve å holde min iver i sjakk. 

Jeg lover selvfølgelig ingenting. Jeg er da ingen pedagog heller!







(En stor takk til Marie for en super dag i Bergen by, solskinn hele veien!)